I gamle dager da jeg var gift fikk jeg mange ganger høre fra min kjære eks hvorfor jeg i alle dager så på landskamper i fotball. Det var bare syting og klaging på hårreisende feilpasninger og forspilte sjanser allikevel. Det var ikke godt for helsa å se på mente hun. Å rive seg i håret og skrike og bære seg var vel neppe godt for noe(n). Vel, hun hadde unektelig et poeng.
Noe av den samme følelsen kan fremdeles oppleves av provoserende filmer, og da mener jeg provoserende gode filmer. Urettferdighet, umenneskelighet, dumhet osv kan gjøre at jeg fremdeles hopper i sofaen (godt vi har sofaen).
Filmen jeg tenker på nå er “The Tillman Story”.
Dette er en svært god dokumentarfilm om fotballstjernen som kuttet ut fotballen og millioner i lønn, og som meldte seg for tjeneste i US-army sammen med sin bror. Sammen reiste de til Irak og Afghanistan for å tjenestegjøre. Nå skal ikke jeg røpe noe av handlingen, men hendelsene som følger viser krigens sanne ansikt på en brutal og sjokkerende måte.
Det er mye som provoserer i denne dokumentaren. Den er først og fremst svært vellaget. Se den og la deg bli sjokkert.
Frasen “det første som blir drept i krig er sannheten” er i denne sammenheng dekkende.
scandinavialand 